Her i Kochi har vi fått hurtig internettilgang og omfanget av katastrofen begynner å gå opp for oss. Dødstallene har nådd ufattelige høyder og lysten til å ha ferie og til å være turist er borte. Alt det blir helt meningsløst. Vi er på Fort Kochin, en av tre øyer som danner Kochi by. Fort Kochin ble ikke rammet under Tsunamien, det ble derimot de to andre store øyene, ... og Ernakulam. Fort Kochin er en liten rolig bydel i portugisisk kolonistil og livet her snegler seg videre. Indere er vant til katastrofer, død og elendighet og mens avisene melder om tilløp til panikk på naboøyene, står fiskerne her på stranden som om ingenting hadde hendt. I hvert fall tilsynelatende.
Av Indias 1.3 mrd mennesker er nesten 50 prosent illitterære. Rykter og panikk sprer seg fort. En 50 år gammel mann døde av hjerteinfarkt etter at myndighetene sendte ut ny tsunamivarsel i går. Hundrevis av nye flyktningeleirer ble dannet inne i landet og folk flyktet en masse nedover Keralakysten. I dag får myndighetene unison kritikk fra media for å ha opptrådt hysterisk, skapt unødig panikk og avbrutt hjelpearbeidet. Samtidig melder en notis om hundrevis av nyskjerrige(!) som reiste til stranden ved tsunamivarselet, i håp om å se kjempebølgen. Forklar det den som kan, men slik er ofte India: Helt uforståelig. For vår del er det tregt. Vi står opp tidlig for å få tak i aviser (utsolgt ca 5 minutter etter butikken åpner) og bruker tid på internett og gjestehuset. Vi prøver å få oversikt over tilstanden nedover kysten samtidig som lysten til å reise er nesten borte. I kveld skal vi på en kulturell tilstelning, et av mange lokale initiativ for innsamling til ofrene. Vi vet at pengene strekker langt i et fattig land som India så vi bidrar så godt vi kan. De fleste nyttårsfester i byen er naturlig nok avlyst. Tror nok at mange - som oss - har null lyst til å feire.
Vi har innsett at vi ikke kan dra til Sri Lanka. Mange av planene våre faller bort, så vi får se hva vi gjør fremover. Vi regner med å forlate kysten snart og dra opp i fjellene via Thrissur og til fjellstasjonen Munnar, så Thekkady-Kumilydalen (også i innlandet). Foreløpig får vi vente ut den verste tragedien her i vår trygge havn (Fort Kochi). I all elendigheten er vi glade for å se at det sluttes opp om hjelpearbeidet hjemme i Norge. Det er fint å kunne fortelle folk her om den store responsen blandt folk i et land så langt borte. Vi håper at dere alle sammen bidrar.
torunn og morten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar